KONSERTPROGRAM

Nordiske Kirkemusikkdager i Stavanger

20. september 2008
Det Norske Solistkor
Dirigent: Grete Pedersen
Orgel: Anders Eidsten Dahl

Are Frode S¿holt, 2008.

// PROGRAM

Gyšrgy Ligeti // FRIEDERICH H…LDERLIN
Fra Tre fantasier etter Friedrich Hšlderlin

Egil Hovland
ÇKyrieÈ fra Missa Misericordiae, op 80
ÇGlorieÈ fra Missa Misericordiae, op 80

Benjamin Britten // CHRISTOPHER SMART
Rejoice in the Lamb, op. 30

Egil Hovland
ÇSanctusÈ fra Missa Misericordiae, op 80

Peter Tornquist // GUNVOR HOFMO
M¿rkets sangerske (Urfremf¿ring)

Egil Hovland
ÇAgnus DeiÈ fra Missa Misericordiae, op 80

Per N¿rgŒard // ADOLF W…LFLI
To Wšlfli-sanger: ÇAbendliedÈ &
ÇHalleluja! Der Herr ist verrŸcktÈ

 

 

FRA EN ANNEN VIRKELIGHET

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor n¾r var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og stŒr pŒ den andre siden av dem


En normalt programomtale for en konsert har som regel fokus pŒ musikken og den personen som stŒr bak musikken; komponisten. Men denne programomtalen er anormal, den er avvikende: den skal handle om tekstene Ð og de som stŒr bak dem: poetene.

Forfatterne bak tekstene i dette programmet levde alle i visse perioder i en sosial og psykologisk randsone: de ble sett pŒ som gale, sinnssyke og sŒgar perverse. Noen av dem levde store deler av sitt liv pŒ asyl. Ordet ÇasylÈ er som kjent en eldre betegnelse for psykiatrisk sykehus. Ordet kommer av det greske ÇasylosÈ som betyr ÇukrenkeligÈ; et fristed. Om forfatterne f¿lte asylet som et fristed er uvisst, det var uansett en tveegget frihet: Innestengt pŒ et asyl og i sitt eget m¿rke; et m¿rke som samtidig var en kilde til deres frihet: den ÇguddommeligeÈ skapelseskraften. Gunvor Hofmo, som ogsŒ har skrevet innledningsordene til denne program-omtalen, beskriver det sŒ klarsynt i et dikt:

Sorgens Œnde kjenner jeg
puste pΠmeg
og som Gud skaper jeg
dens ansikt...


Dette Çguddommelige fristedetÈ kan ogsŒ tolkes som et indre transcendentalt rom hvor tid opph¿rer som matematisk fenomen: den kreative arbeidsprosessen er en form for berusende ekstase, eller ÇgalskapÈ. En gŒr inn i et annet rom hvor tiden er en form for sirkul¾r varighet hvor sansingen ikke er bevisst, men direkte: man blir det en sanser. Det er velkjent at en med sentralstimulerende midler kan sette seg selv i en slik ekstatisk transe for Œ v¾re i det en sanser. I noen religioner mener en Œ komme n¾rmere det Œndelige gjennom transe eller massesuggesjon, og artister som Jim Morrison og Janis Joplin brukte store mengder dop bŒde nŒr de lagde musikken sin og nŒr de stod pŒ scenen. En kan muligens si at de ÇgaleÈ opplever en slik Çn¾rhet til tingeneÈ som Gunvor Hofmo beskriver i diktet sitt.

Helt siden antikken har tenkere og artister v¾rt opptatt av sammenhengen mellom kunst og galskap. For Platon var kunstnere personer som hadde fŒtt tildelt en Çguddommelig galskapÈ. Aristoteles var mer opptatt av sammenhengen mellom melankoli og kreativitet. Den norske forfatteren Hans Herbj¿rnsrud st¿tter seg pŒ en aristotelisk tankegang nŒr han sier at han trenger melankolien for Œ kunne dikte.

I middelalderen endret dette positive synet pŒ en sammenheng mellom kunst og galskap seg. Psykisk syke personer ble nŒ sett pŒ som offer eller som et redskap for djevelen. Datidens kunstnere ble omtalt som ÇhŒndverkereÈ, og det var f¿rst i renessansen at individet som kreativt menneske kunne gjenf¿des. I romantikken ble en igjen opptatt av sammenhengen mellom galskap og genialitet. Kunstnere som Vincent van Gogh, Lars Hertevig, Robet Schumann Edvard Munch, Friedrich Hšlderlin, August Strindberg, James Joyce, Gunvor Hofmo, Tor Jonsson, Agnar Mykle, Lars HErtevig og Tor Ulven ble alle rammet av psykotiske perioder i sitt kunstneriske liv.

Vi vil presentere fire kunstnere som pŒ ulikt sett har levd i en slik psykologisk og sosial randsone eller transcendentalt ÇfristedÈ: Friederich Hšlderlin, Christopher Smart, Gunvor Hofmo og Adolf Wšlfli. Og som et rammeverk rundt disse kunstnerne vil vi fremf¿re Egil Hovlands Missa Misericordiae, op 80.

Ordet ÇmisericordiaeÈ kan oversettes med ÇbarmhjertighetÈ, ÇmedlidenhetÈ eller ÇnŒdeÈ. Messens tekst f¿lger de vanlige messeleddene Kyrie, Glorie, Sanctus og Agnus Dei. Messens definerte form stŒr her som en kontrast til de mer intuitive verkene vi skal fremf¿re. Messen er skrevet til Finlands svenska kyrkosŒngfšrbund i 1973.

Egil Hovland (1924) har en helt spesiell posisjon i bŒde norsk kirkemusikk spesielt og i norsk samtidsmusikk generelt. Han har en imponerende lang repertoarliste som inkluderer alt fra enkle salmer til store symfoniske verker, konserter for ulike soloinstrumenter, kammermusikk, korverk, opera, kirkeballetter og musikk til bibelspill. Egil Hovland har nedlagt et stort arbeid i forbindelse med oppdateringen av liturgien for Den Norske Kirke. Han har i stor grad bidratt til fornyelse av salmer, kor- og orgelverker som er i stadig bruk bŒde i Norge og i utlandet. Hovland er blitt tildelt flere ¾resbevisninger. I 1983 ble han Ridder av St. Olavs Orden for sin innsats som komponist og ut¿ver.

Programomtalen f¿lger de bibelske ordene Çde siste skal bli de f¿rsteÈ ved at den f¿rst retter blikket mot konsertens siste ÇgaleÈ forfatter: Adolf Wšlfli.

SKRPLAN OG EKSTATISK FRIHET

Adolf Wšlflis (1864 - 1930) liv og verker danner et storslagent vitnesbyrd om det menneskelige sjelsliv. Han ble f¿dt og voks opp under de mest uheldige forhold. Han ble mishandlet og forlatt i sin barndom, fratatt enhver oppdragelse og fikk kun en minimal utdannelse. Han ble et offer for en lammende sinnssykdom og et forstyrret seksualliv. Mesteparten av sitt voksne liv levde han pŒ institusjon. Likevel mestret han Œ skape en enorm mengde kunstverk: musikk, dikt, collager og tegninger. Hans livsverk har senere inspirert og fascinert en lang rekke kunstnere, samlere og forskere.

Noe av populariteten til Wšlflis verk skyldes det den franske kunstneren Jean Dubuffet (1901-1985) har kalt Art Brut eller ÇrŒ kunstÈ, skapt av personer som har jobbet utenfor de rŒdende kulturelle normene i et samfunn. De var mer styrt av et indre behov fremfor Œ ha en ÇoffisiellÈ
kunstnerisk tiln¾rming til det de skapte. Adolf Wšlfli er kanskje den mest ber¿mte representanten for Art Brut. Fra han var 31 Œr til han d¿de 35 Œr senere var han innlagt pŒ Waldau sanatarium utenfor Bern. Wšlflis psykiater, Morgenthaler, som var sterkt inspirert av datidens nye psykologiske teorier fra Freud og Jung, s¿rget for at Wšlfli hadde det han trengte av papir, magasiner og fargeblyanter for at den skapende kraften skulle fŒ fritt spillerom. NŒr Wšlfli fikk det han trengte av materiale startet han et manisk arbeid: som regel begynte han Œ tegne og skrible i utkanten av store plakater, og sŒ tegnet han seg innover og innover. Han fylte papiret med nitidige tegninger. Ofte tegnet han inn melodier han selv hadde komponert, og som totalt uskolert innenfor musikk brukte han en notasjonsteknikk han selv hadde skapt. I sentrum av det kraftfulle og ofte tilsynelatende kaotiske bildet plasserte han gjerne collager av vakre kvinner han begj¾rte, eller aller helst ham selv i skikkelsen av den guddommelige St. Adolf II. Gjennom sin kunst fikk han gitt uttrykk for sitt grandiose selvbilde. Et selvbilde som, nŒr han ikke tegnet, raste sammen til et destruktivt selvhat.

SŒ lenge Wšlfli fikk arbeide uforstyret med sin kunst, var han i harmoni med seg selv. Og han jobbet uavbrutt til tegningen ble helt ferdig. Dersom han ble avbrutt pŒ grunn av mangel pŒ tegnestifter (noe som ofte hendte siden han jobbet sŒ fort og lenge) kunne det f¿re til voldsomme raserianfall.

NŒr Wšlflis kunst har fŒtt den status den har fŒtt i dag, sŒ henger det selvsagt ikke bare sammen med hans maniske skapertrang, men like mye det at lidelsene han uttrykker evner Œ r¿re rundt i de underbevisste dybder i oss alle. Som Dubuffet sier det er Wšlflis kunst Çladet med alt det en sp¿r etter i kunst: brennende mental spenning, uhemmet oppfinnsomhet, en ekstatisk beruselse Ð og total frihetÈ.

Per N¿rgŒrd, som ved siden av Carl Nielsen kanskje Danmarks viktigste komponist, er en av de mange kunstnere som har latt seg inspirere av Wšlflis kunst. N¿rgŒrd setter seg selv ogsŒ i en Œndelig randsone nŒr han sier Çjeg befinner meg pŒ skiftende skrŒplan, men alltid pŒ skrŒplan. For meg er eksistensen fundert i min oppfattelse av ikke-likevekt som basis for liv pŒ alle nivŒer.È

N¿rgŒrds musikk har forandret og vridd pŒ seg gjennom ulike musikalske faser, og pŒ begynnelsen av Œttitallet var N¿rgŒrd pŒ vei inn i en Wšlfli-periode. Han komponerte blant annet operaen Det guddommelige tivoli (1982), som beskriver det schizofrene livet til Wšlfli. Sangen ÇHalleluja - vor Gud er forrykt!È danner avslutning pŒ denne operaen. Sangen, hvis melodi delvis er komponert av Wšlfli og delvis N¿rgŒrd, er et kordrama om Çoutsideren og gruppenÈ. Solisten (Wšlfli) foredrar - gestikulerende - sitt skeive ÇcredoÈ (tredje og fjerde verselinje i f¿rste vers) som river med seg hele menigheten i begeistret menighetssang. I en dansedel kan en tenke seg at koret (menigheten) danser, og samtidig isolerer solisten som hŒpefullt pr¿ver Œ fŒ v¾re med i gruppen - men forgjeves. Til slutt er han helt alene. Teksten her er oversatt av Poul Borum:

Halleluja - vor Gud er forrykt.
Svansende piger er krummet stygt.
Jeg gi'r ikke hŒnd til den onde mand.
Gud vogte og signe vort f¾drende land.

Og nŒr din tid her pŒ jord er forbi,
man ingen sorg vil dig vie.
Da lyder i h¿jen sky mit skrig:
at jeg har elsket dig usigelig.


Denne sangen blir ofte oppf¿rt i lag med ÇAbendliedÈ, en idyllisk introduksjon - eller som ettertanke. Her i undertegnedes gjendiktning:

KVELDSSONG

vakkert ere i skumringstima
lint og Œleine er
ei djupe stille herom kring
bleike draumar vagar meg
pΠdei lette andedraga
strŒlar glaset falmandt aftnraudt

    gull og kvite skyar drive
    naud og smerte gŒr til sengs

underfulle evntyrfargar
skydrag verdensfj¾rne
vestleg siste solkornbunt
austleg f¿rste klŒre stj¾rnar
grŒtt i grŒtt ragar poplane
i himmelen lagnadstungt og taust

    gull og kvite skyar drive
    naud og smerte gŒr til sengs



UTSIKT OG INNSIKT FRA POESIENS ENSOMME TRN

Sommeren 1802 vendte den tyske poeten Friedrich Hšlderlin (1770-1843) tilbake til fots til hjemmet NŸrtingen i S¿r-Tyskland i en faretruende mental tilstand. Livet hadde ikke stelt pent med ham.

Hšlderlin regnes i dag som en av den tyske litteraturens fremste lyrikere, og han fortsetter Œ ¿ve innflytelse pŒ nŒtidens poesi og pŒ tenkningen rundt det poetiske. Hšlderlin var utdannet teolog, men for Œ unngŒ en geistlig l¿pebane livn¾rte han seg som husl¾rer. Dette f¿rte ham til Frankfurt og et ulykkelig kj¾rlighetsforhold til Susette Gontard, mor til en av hans elever; hun opptrer i hans diktning under navnet Diotima. Etter et sammenbrudd sommeren 1802 ble Hšlderlins mentale tilstand stadig verre, og fra 1806 var han mentalt syk. Han ble lagt inn pŒ universitetsklinikken i TŸbingen, men bare et Œr senere ble han utskrevet som ÇuhelbredeligÈ, med h¿yden tre Œr igjen Œ leve. En litter¾rt interessert snekker som bes¿kte Hšlderlin pŒ klinikken tok ham i pensjon og Hšlderlin bodde der, i et tŒrnv¾relse med utsikt over Neckar, til han d¿de 36 Œr senere.

Hšlderlins diktning er preget av revolusjons-begeistring og hŒp om en ny politisk orden, men ogsŒ av en religi¿s lengsel etter at en ny tid skal avl¿se samtidens gudl¿se natt. Hšlderlin ble en myte i levende live, og etter hans d¿d har myten fortsatt Œ vokse. Dikteren i tŒrnet er blitt et symbol for poesiens isolasjon, Hšlderlins skjebne et bilde pŒ dikterens utsatte stilling i en avfortryllet verden.

Gyorgy Ligetis (1923-2006) triptyk Hšlderlin-fantasier er fra hans senere periode. Bestilt av Det Svenske Radiokoret og urfremf¿rt 1983 med Eric Ericsson som dirigent. Den 16-stemmige polyfonien overskrider grensene mellom tonalitet og atonalitet for pŒ den mŒten kunne utforske en Çny form for halvveise diatonske, og halvveise kromatiske harmonierÈ. Lydbildet av fragmenterte og forskyvde musikalske Œpenbaringer gjenspeiler den uutgrunnelige rikdomen til den visjon¾re poeten pŒ en forbl¿ffende mŒte.

I dette programmet vil vi presentere den f¿rste av fantasiene. Diktet heter ÇHŠlfte des LebensÈ og er her gjendiktet av Olav H. Hauge (1982):

MIDTVEGES I LIVET

Med gule p¾ror heng det
og fullt av ville roser
i sj¿en eit land.
Dei fagre svanor,
og drukne av kyssar
dukkar de hovud
i heilag-n¿kternt vatn.

Ve meg, kvar skal eg, nŒr
det vintrast,ta blomane, kvar
er solskinet
og skugge pΠjordi?
Murane ris
ordlause, kalde, fl¿yar
riktar i vinden.


KATTEN MIN JEOFFRY

Den engelske poeten Christopher Smart (1722-1771) begynte sitt forfatterliv med Œ skrive for forskjellige magasiner i London og komponere sanger for de popul¾re teatrene. Han var ogsŒ n¾r venn til kulturelle ikoner som Samuel Johnson, og var viden kjent i London. Men kjendisstatusen ble ogsŒ en byrde for Smart. De gikk stadig historier om hans lettsindige drikkevaner og hans enorme pengeforbruk. Han ble sŒgar arrestert pŒ grunn av for stor gjeld. I et av magasinene han skrev for undertegnet han med ÇMrs. Mary MidnightÈ, og denne skikkelsen gjorde han etter hvert ¾rel¿s.

I 1750-Œrene utviklet Smart sannsynligvis en form for religi¿s mani som henf¿rte ham til endel¿se b¿nner. Samuel Johnsen kommenterer:
Çmin stakkars venn Smart viste frem sitt forstyrrede sinn ved Œ falle pŒ kne, og fremsi sine b¿nner pŒ gaten, eller i en hvilken som helst uvanlig plassÈ. Svigerfaren til Smart s¿rget for at Smart ble lagt inn pŒ asyl for resten av sitt liv. F¿rst i St. Luke's sykehus som ÇhelbredbarÈ, men senere i Mr. Potters galehus i Bedlam som ÇuhelbredbarÈ.

Isolasjonen og hans antatte religi¿se mani f¿rer til at han nŒ bare skriver religi¿se tekster. Det er sannsynligvis her han skriver sine mest kjente verk: Jubilate Agno og A Song to David. Smart var forlatt og alene, med bare sin katt Jeoffry, som selskap. Smarts dikt til katten er blitt et av de mest leste diktene han skrev. I dette diktet til katten uttrykker Smart sin forstŒelse av at Gud er i alt. NŒr Smart betrakter sin katt, ser han et komplett kattedyr: et vesen som pŒ sin perfekte mŒte eksemplifiserer kattenaturen. Alt katten gj¿r er en bekreftelse og en glorifisering av Gud.
Diktet er en del av Jubilate Agno, et intenst religi¿st diktverk med over 1700 vers. Diktet er en vitnesbyrd pŒ hans dype tro, en anklage mot det forgjengelige og dŒrskaplige vitenskapen og en kommentar til den tiden han levde i.

Verket bestŒr av vers som sekvensmessig henger sammen, og som alle begynner med enten ÇletÈ eller ÇforÈ. ÇLetÈ-versene henvender utover, til folket, mens ÇforÈ-versene er mer personlige kommentarer og refleksjoner. Dessverre er ikke hele diktet bevart, og det var ikke f¿r 1939 at fragmentene ble funnet av William Stead. Stead publiserte fragmentene under navnet Rejoice in the Lamb: A Song from Bedlam. Den engelske komponisten Benjamin Britten (1913-1976) valgte ti av de mest ber¿mte og religi¿se delene nŒr han i 1943 komponerte Rejoice in the Lamb, op 30, her i en gjendiktning av undertegnede:

FRYD DYKK I LAMMET

Fryd dykk i Gud, alle tunger:
Gje ¾ra til Herren,
og til Lammet.
nasjonar, og sprŒk,
og alle Skapningar
som det er livspust i.
La menneskje og dyr stΠframfor han,
og saman hylle namnet hans.

La Nimrod, den sterke jegeren
binde ein leopard til altaret
og vie sitt spyd til Herren.

La Ismael vie ein tiger,
og prise fridomen
som Herren har gjeve han.

La Balaam kome med eit esel,
og signe Herren hans folk
og hans skapningar med evig takk.

La Daniel kome med ein l¿ve,
og prise Gud med all sin styrke
gjennom tiltru til Jesus Krist.

La Itamar gje ei gemse
og signe namnet Hans
som kledde den nakne.

La Jakim med ein satyr
signe Gud i dansen,
dans, dans, dans.

La David signe han med ein bj¿rn
starten pΠHerrens siger,
til Herren, makelaus til ende.

Halleluja, halleluja,
halleluja for Guds hjarte
som kunstnarens hand ikkje kan framstille
og frΠekkoet frΠden himmelske harpe
i venleik storslagen og mektig.
Halleluja, halleluja, halleluja.

For eg vil ta for meg katten min Jeoffry.
For han er tenaren til den levande Gud.
Tilb¿rleg og dagleg tenar han.

For ved f¿rste glimt
av Guds glorie i aust
¾rar han Gud pŒ sitt vis.

For dette gjer han ved Πbukte kroppen sin
sju gongar rundt med elegant sn¿ggleik.
For han veit at Gud er frelsaren hans.
For Gud har signa han
i variasjonen av r¿rslene hans.
For det er ikkje noko som er meir gildt
enn freden nŒr han kviler.

For eg er gripen av ein katt
einestŒande av venleik
som eg igjen nyttar til
Πsigne den allmektige Gud.

For Musa er ein skapning
med stort personleg mot.
For dette er ei sanning Ð
kattar tar hunnmus,
hannmus vil ikkje r¿mme,
men stŒr djervt og trugande pŒ vakt.
Om du let henne gŒ,
vil eg ta deg inn over meg
som den forbl¿ffande skapningen du er.

For musa er ein skapning
med stort personleg mot.
For musa er av
ein hjartemild legning.

For blomane er ei gudegŒve,
For blomane er ei gudegŒve,
For blomane har sine englar,
og Guds skapande ord.
For blomane glorifiserar Gud
og r¿tene parerar motstandarane.
For det er eit blomesprŒk.
For blomane er pΠmerkeleg vis
KristusÕ poesi.

For eg er under den same skulding
som frelsaren min
for dei sa
han er utanom seg sj¿lv.
For offiserane for fred
er ueinige med meg,
og vaktaren slŒr meg
med sin stokk.
For den dumme kar, dumme kar,
er i mot meg,
og h¿yrer ei til meg
eller familien min.
For eg er satt i tolv pr¿ver
men han som vart f¿dd av ei jomfru
skal frelse meg frΠdei alle,
skal frelse meg frΠdei alle.

For H er ein Œnd og difor er han Gud.
For K er konge og difor er han Gud.
For M er musikk og difor er han Gud.
For S er sjel og difor er han Gud.
Og difor er han Gud.

For instrumenta er med sine rim.
For skalmeierima er duke mjuke og det som liknar.
For skalmeierima er mŒne blŒne og det som liknar.
For harperima er synge gynge og det som liknar.
For harperima er ringe klinge og det som liknar.
For symbalrima er bj¿lle k¿lle og det som liknar.
For symbalrima er vel sjel og det som liknar.
For fl¿yterima er unge sunge og det som liknar.
For fl¿yterima er stille milde og det som liknar.
For fagottrima er pass kvass og det som liknar
For dulcimerrima er ynde mynde og det som liknar.
For klarinettrima er klŒr sŒr og det som liknar.
For trompetrima er lyd spyd og det som liknar.

For Guds trompet er ein signa intelligens
og slik er alle himmelens instrument.
For Gud den Allmektige Far spelar pΠharpen
av forbl¿ffande prakt og melodi.
For dŒ vil det vonde opph¿yre
og djevlane sj¿lv vil gŒ til ro.
For denne tida er merkbar for menneskja
ved ein pŒfallande stille og sjelefred.

Halleluja, halleluja,
halleluja for Guds hjarte
som kunstnarens hand ikkje kan framstille
og frΠekkoet frΠden himmelske harpe
i venleik storslagen og mektig.
Halleluja, halleluja, halleluja.


M¯RKETS SANGERSKE

Jan Erik Vold Œpner en anmeldelse av Gunvor Hofmos (1921-1995) diktsamling Stjernene og barndommen i Ny Tid 1986 med disse ordene: ÇGunvor Hofmo er m¿rkets sangerske i norsk lyrikk. Det blŒser ¿dslige vinder gjennom hennes vers. Tomheten, hjeml¿sheten, Guds gŒtefulle medviten og neglekt av menneske-krypets skjebne er det store tema i hennes diktning.È

Hofmo viste tidlig evner som forfatter, noe hennes skolestiler trykt i Volds biografi viser. Hun hadde en helt spesiell f¿lsomhet for verden rundt seg og sŒ pŒ ting i verden som symboler for et svart og sylskarpt klarsyn. Hun f¿lte seg mer og mer isolert og forlatt. Allerede i hennes f¿rste diktsamling, Jeg vil hjem til menneskene, anroper hun en lengsel etter samh¿righet og varme Ð en gjenkomst som likevel aldri finner sted i hennes senere diktning.

Om barndommen skriver Hofmo:

R¿d var din barndoms dal!
Alle de senere Œr
er som bloddrypp
fra barndommens ulegte sŒr.


Selv om det var en trykket stemning i familien da Gunvor Hofmo vokste opp, opplevde hun likevel fine og lyse ting som barn. NŒr krigen sŒ n¾rmet seg, m¿rknet ogsŒ Hofmos sinn. Krigen ble en stor pŒkjenning for henne og for familien. Av farens s¿skenflokk pŒ elleve ble tre sendt i tyske konsentrasjonsleire Ð Žn overlevde, mens to aldri kom tilbake. En fjerde havnet pŒ Grini. I 1939 m¿tte hun ogsŒ en jevnaldrende j¿disk
flyktning fra Wien, Ruth Maier. Maier ble sendt til Auschwitz i 1942, for aldri Œ vende tilbake. M¿tet med Maier ble livsavgj¿rende for Gunvor Hofmo, sorgen over hennes skjebne vever seg inn i alle de tyve diktsamlingene som skal f¿lge:

Jeg sΠmin venninne,
den eneste, jeg sΠhenne
gŒ for Œ d¿.
Og siden har tr¾rne s¿rget,
og siden har D¿den trukket
min kropp og sjel og stemme
ut i fortvilelens sj¿!


Sammenbruddet kom vŒren 1953. Hun hadde pŒ forhŒnd v¾rt produktiv med stor arbeidslyst, men ensom. I april - mai f¿lte hun seg omringet og forfulgt, h¿rte stemmer og mente seg utsatt for strŒling i hode og i hypnose. Stemmer som var kvinnelige, sa at hun var utsatt for forf¿lgelse av en som var d¿d. ÇDet er bestandig noen usynlig med meg hvor jeg gŒrÈ. Juni 1953 gŒr hun til politiet for Œ be dem arrestere dem som forf¿lger henne, men i stedet legger politiet henne inn pŒ UllevŒl sykehus. Senere blir hun overf¿rt til Gaustad. Hun var hospitalisert i 16 Œr, med all den fornedring psykisk lidelse kan medf¿re, deriblant det at hun for en tid ble rettslig umyndiggjort og stilt under verge. For Gunvor Hofmo var ikke oppholdet pŒ sykehus noen friplass, noe en kan lese i hennes dikt om Gaustad:

De gamle bygninger
i rustr¿dt
som kuer i bŒser.
De tygger og gumler
tygger og tygger
dagen som h¿y
lyset som salt
mens de br¿ler lavt
om natten.

Da de svarte Œrene var ved Œ ende, kom det over henne en voldsom produktivitet: seks dikt-samlinger pŒ syv Œr. Om forholdet mellom hennes lidelser og hennes skaperkraft skriver Jan Erik Vold: ÇDet er i distanseringen til egen skjebne, klarsynet om egen posisjon at hun sŒ og si
Ôstiger utÕ av de internertes rekker. Hun blir ÔfriskÕ av Œ se: se Œrstidenes gang som tilv¾relsens maskespill, se sommerens kastanjetre som kastanjetre, se sine medpasienter pŒ benkene bukke under Ð selv er hun Žn av dem, men ved Œ innse dette opph¿rer hun med Œ v¾re det. Samh¿righet med de lidende, koblet med kraften til Œ overskride lidelsen Ð er dette Gunvor Hofmos storhet?È.

Peter Tornquists verk, som blir urfremf¿rt under denne konserten, bygger pŒ tekster hentet fra Etterlatte dikt. Diktene spenner likevel fra tidlig til sent i hennes forfatterskap. ÇJulinattÈ er et av de siste diktene hun skrev, og Tornquist sier han umiddelbart falt for den optimisme og klarhet hun tross alt legger vekt pŒ. M¿rkets sangerske ser ogsŒ de lyse stjerner i den m¿rke nattehimmelens ubegripelige hvelving...

HVORFOR?

Stillheten
i rommet mitt
er full av klage.
Gatene og menneskene
og tr¾rne ute
er full av klage.
Demring og skumring,
sneens sp¿kelsesfred
og stjernenes lys
er full av klage.
Bitre, redde, d¿de sjeler
sp¿r meg: Hvorfor?
og jeg kan ikke svare.

KRAFTEN ALENE

Lykke ville jeg ikke
men kraft!
Kraft til Œ stŒ
omgitt av trygghet
som angriper,
klokskap som er blind,
sunnhet som er
syk i sin
fornektelse av dypet.

Kraft til
hver dag Œ
b¾re tyngden
av en virkelighet
en har brent seg
igjennom,
kraft til
hver dag Πvandre
om igjen en vei
en har lagt
bak seg for alltid,
kraft til hver dag Πse
med en fremmeds ¿yne,
h¿re med en fremmeds ¿re
og tale med en fremmeds r¿st.

Nei. Lykke ville jeg ikke.
Kraften alene
ville jeg eie.


JULINATT

Natten vil ikke slippe lyset
men gjemmer det
i himmelens reservoar
ja, stillhetens
Œpne reservoar
fylles av lys
til engang demningen
brister
og skyller over d¿de
forvitrede skoger
og m¿rke gater
og vi forvandles til
renhet
forvandles til lys



KILDER


Hšlderlin, F.: Kom no, eld. Dikt i utval og gjendikting ved Torgeir Korgen. Det Norske Samlaget, Oslo 1996.
Hšlderlin, F.: Sanger i natten. Dikt. Gjendiktet av Gjert Vestrheim. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo 2007.
Kolstad, H.: Herni Bergsons filosofi - betydning og aktualitet. Humanist Forlag, Oslo 2001.
Mic Norsk Musikkinformasjon/MICLEX: ÇBiografi: Ragnar HovlandÈ (www.mic.no)
Morgenthaler, W.: Madness & Art. The Life and Works of Adolf Wšlfli. Translated and with an introduction by Aaron H. Esman. University of Nebraska Press. Lincoln and London 1921/1992.

Mortensen, J. (red.): Per N¿rgŒrd. En introduktion til komponisten og hans musikk. (www.pernoergaard.dk) ÇKulturnet DanmarkÈ, 1998-99.
Retterst¿l, N.: Store tanker, urolige sinn. 21 psykiatriske portretter. N. W. Damm & s¿nn, Oslo 2006.
Vold, J. E.: M¿rkets sangerske. En bok om Gunvor Hofmo. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2000.
Smart, C.: Jubilate Agno. HTML edition by Ray Davis. (www.pseudopodium.org/repress/jubilate/index.html)