Muligheten til et personlig uttrykk

Intervju med Peter Schreier, 16. juli 2003, Schwbisch Gmnd, Tyskland. Are Frode Sholt (2003

)

 

Jeg er deltaker p en mesterklasse med Peter Schreier i en liten tysk by st for Stuttgart. Det er sommer og det er usedvanlig varmt. Tema for mesterklassen er solistpartiene i Bachs Johannespasjon, og vi er 16 aktive deltakere, og tte av oss skal f hver sin solo i en fremfrelse av pasjonen som skal avrunde det femdagers lange mesterkurset. Peter Schreier skal selv synge evangelistpartiene og dirigere pasjonen. Det er pause, og jeg har ftt den re f ete lunch med mesteren. Jeg trykker p opptaksspilleren, tester lyden, takker rbdigst for audiensen og stammer frem mitt frste sprsml p mitt gebrokne tysk. Jeg intervjuer selveste Kammersnger Peter Schreier.

- De har gjort evangelistpartiene mange ganger, og De blir ofte kallet den ideelle evangelisten. Er det s at evangelistrollen har betydd og fortsatt betyr mye for deg som kunstner?

Ja, evangelistrollen str som et midtpunkt i min karriere. Denne rollen gir meg mulighet til uttrykke meg p en helt personlig mte. Evangelisten er nemlig ikke bare er en referent, men en lidenskapelig tilstedevrende, som en av de tolv disiplene. Evangelisten opplever situasjonen, og fler med. En kan alts snakke om en type espressivo som strekker seg gjennom hele evangelistpartiet. Det er ikke snakk om bare en blass fortelling, men mere det delta med en stor lidenskap; con passione. Jeg tror at dette ogs er en form for interpretasjon som passer innenfor vr tid. Det er jo slik at interpretasjonen endrer seg i lpet av tirene, rhundrene. Man kan for eksempel ikke si at sangerne og dirigentene for 50 r siden var dummere, enn oss. De gjorde det bare annerledes. De interpreterte ut fra deres tid, og det er kanskje noe som vi i dag ikke helt kan forst, ganske enkelt fordi tidene har forandret seg; omstendighetene; ambienten; alt har forandret seg, og slik forandre ogs interpretasjonen seg.

- Har ogs De endret synet?

 

Ja, helt klart! Om De hrer en plate, med for eksempel Karl Erb, eller hvem som helst av de som sang dengang, da blir man overrasket over at det lyder s annerledes enn i dag. Men det var den tids uttrykk og det er rett og slett annerledes i dag.

- Hva tenker de om hvordan interpretasjonen var i Bachs tid? Er vr tids autentiske interpretasjon nrmere hans?

Det kan man ikke vite. Alts, vi kommer aldri til f vite om, og hvor langt, vi kan sette oss inn i forestillingene fra Bachs tid. Jeg synes heller ikke det er riktig snakke om det autentiske i forbindelse med dagens barokkensembler: slikt finnes jo ikke. Vi kan ikke gjre det autentisk i dag rett og slett fordi ingen vet hvordan det ble musisert p Bachs tid, eller hvordan det ble oppfatttet.

- Jeg hadde gleden av overvre en fremfrelse av Matteuspasjonen i Mnchen med deg som evangelist og dirigent i psken. De hadde et stort kor og et stort orkester. Vi vet at Bach ikke hadde snne ressurser. Foretrekker De likevel et stort kor?

Det er selvsagt et problem. De store Bachkorene bestr av hundre sangere, og ingen av disse vil gi avkall p deltagelse; alle nsker synge! For at det skal bli mulig trenger man ogs et stort orkester. Det er sikkert ikke i Bachs nd, men etter min mening er det ikke s viktig, det vitigste er hva som kommer ut av det. Hvordan skal man oppn det optimale uttrykket med det til enhver tid eksisterende ensemblet? Det er for meg det avgjrende. Det er ikke slik at jeg bare nsker gjre Bach i stor stil, men at et stort ensemble ogs har muligheter i seg til kunne uttrykke Bach.

- S det er ikke avgjrende om det er lite eller stort ensemble som gjr Bach?

Nei, det synes jeg ikke.

- Jeg har lest en plass at De har Matteuspasjonen som din Lebensaufgabe. Hvorfor Matteuspasjonen, og hvorfor ikke Johannespasjonen?

Jeg mener Matteuspassionen er mer dyptgende i mange av sine passasjer, og innholdsmessig viktigere enn Johannnespasjonen. Johannespassionen er vesentlig mer dramatisk, og av og til litt, jeg vil ikke si direkte overfladisk, men av prakiske rsaker mer dramatisk. Teksten i Johannespasjonen er jo heller ikke s bra som i Matteuspassionen. Selv om vanlige tilhrere ofte synes at Johannespassonen er mer interessant og mer forstelig. Johannespassonen er jo ogs mindre og bare av den grunn lettere tilgjengelig. Matteuspassionen har i ariene og i hele orkesterbehandlingen et strre format. I evangelistpartiet finnes det imidlertid egentlig ingen interpretasjonsforskjell. Problemene, eller mulighetene, som man har i Matteuspassionen, har man ogs i Johannespassionen.

- S kan en si at uttrykksmulighetene er like for evangelisten i de to pasjonene?

Ja, det mener jeg.

- Hva er viktig nr man skal gjre evangelistpartiene?

Jeg mener man for det frste m ha et godt forhold til sprk for synge evangelistpartiene, og da selvsagt til det tyske sprket, fordi Bach n en gang har komponert p tysk, og han har brukt sprkets aksenter og sprktydelighet. Ordbehandlingen til evangelisten er svrt viktig. Beretningen, fortellingen til evangelisten er av grunnleggende betydning. Evangelisten er selve midtpunktet i pasjonene, som marionetter har han alt i sin hnd; han har koret i sin hnd, han har solistene i sin hnd, han styrer tempiene til orkesteret og overgangene til nye situasjoner, ofte p en meget dramatisk mte. Alt dette er evangelistens oppgave. Og som De sannsynligvis allerede har oppdaget her p kurset med Bachs passionsarier, legger jeg stor vekt p at det ikke bare blir sunget, la oss si vokaliser, men at fortellingen hele tiden kommer frem. Vi lager ikke kunst for kunstens skyld, vi er forpliktet til fylle vr oppgave, nemlig bringe publikum og tilhrerne nrmere verket ved interpretere det.

- I England har man laget en engelsk oversettelse av Johannespasjonen, og i Norge har man en norsk versjon. Men ofte gjr en likevel pasjonene p tysk, selv om publikum kanskje ikke skjnner det like godt. Det er kanskje en tendens at melodien kommer i frste rekke. Har De noen tanker om hvordan man gjr pasjonene i ikketysktalende land?

 

Denne tendenesen fantes ogs i Tyskland p Karl Richters tid. Man lot evangelisten synge p en mer melodisk mte. Men jeg tror ikke at det var Bachs tanke, ganske enkelt fordi fortelleren er en deltaker og ikke en nytral person. Evangelisten opplever det han forteller; han deltar i det som skjer. Jeg mener en kan komme til en slik konklusjon om en ser p hvordan Bach har skrevet evangelistpartiene, bl.a. med svrt store intervallsprang som er med p frembringe spenningen i historien. Av denne grunn synes jeg den engelske stilen egentlig er litt kjedelig og puristisk. Men det er selvsagt en smakssak, englenderne er kanskje mer mottakelig for den slags objektiv innfalllsvinkel, hva vet jeg.

- Agricola skriver i sin avhandling at det finnest tre ulike former for resitativ, som m behandles forskjellig. Det er for eksempel forskjell p hvordan en skal gjre et kirkeresitativ og et operaresitativ.

Jeg mener bl.a. at alle appogiaturaer m vre i uttrykkets mening: ikke som musikalsk ndvendighet, men som utrykksforsterkelse. Man kan gjre en appogiatura undenfra eller ovenfra. Ordet som en skal utrykke m stemme overens med mten en synger det p, og ikke minst p stemmekvaliteten. En evangelist m beherske den miksede stemmen, mezzavoze. En m kunne registrere stemmen ut i fra de stemningene en skal formidle. Alts, Deres danske kollega her p kurset, har, etter min smak, alt for mye kropp, eller brystklang. Han burde heller noen steder steder bruke litt mer mezzavoce. Jeg er av den mening, at alle midler som str til sangerens disposisjons, det vre seg mezzavoce, sprkferdigheter, dynamikk etc. m tas i bruk. En kan ikke lage noen klar teori p dette. Hva betyr egentlig stil her, eller at noe er stilrent? Naturligvis kan man ikke synge Bach som man synger Wagner, jeg mener selflgelig at en m ha en viss stilflelse nr en synger Bach. Det er klart at en lyrisk tenor, eller en karaktertenor har det rette utgangspunkt for synge Bach. Han m videre ha en suveren teknikk slik at han formidle alle fasettene ved Bach sin musikk. ideelt sett. Jeg er av den mening at formgivningen av resitativene er meget viktig og stor oppgave.

- Mener De da at det ikke er noen generelle forskjeller mellom synge resitativer i et oratorium eller i en opera?

Nei, det finnes ikke. Da Bach var ansatt av kirken, kunne han ikke skrive noen opera. Men jeg mener at passjonene er hans operaer, og at resitativene kan ha uttrykksfomer som gr i retning av operaens uttrykk.

- De karakteriserte evangelisten som pasjonens midtpunkt. Er det av den grunn De finner det naturlig bde synge evangelistpartiene og dirigere hele verket?

Ja, det er grunnen. Siden evangelisten str i sentrum, kan jeg jo ogs dirigere. Evangelisten er dirigenten! Han forbereder tempoangivelse, dynamiske angivelser, artikulasjonsangivelse etc. Ideellt sett burde ikke evangelisten trenge dirigere overhodet! Om man i Johannespassjonen synger: Sie antwortet ihm, s br strykerne spille videre i den samme rytmen og den samme karakteren.

- P 1700-tallet var man svrt opptatt av det retoriske elementet i musikken, og det var viktig f publiukum til bli rrt av musikken. Men, er ogs evangelisten rrt av det han selv fremfrer, i la oss si beskrivelsen av Peters grting?

Selvflgelig, evangelisten har alle muligheter. Han synger lyrisk, med affekt , med tekstinterpretasjon. Alt dette er i evangelisten. Men det som jeg synes er drlig, er alts nr evangelisten synger tekstpassasjene for mye, at det blir for betydningslst. Hva nsker publikum? De nsker vite hva som skjer i teksten, og det m evangelisten formidle. Og til det finnes veldig mange muligheter.

 

- Du har gjort mange innspillinger med bl.a. Karl Richter, ein stor dirigent nr det gjelder Bachs musikk..

I sin tid! Ikke n lenger!

- Men det er fortsatt mange som foretrekker Richter sine innspillinger?

Ja, selvflgelig, sikkert. Man kan vre fascinert av Richters personlighet, men i dag kan man ikke prve etterligne Richter. Richter var Richter. Richter var en mester til bl.a. sette aksenter, og til lage spenningspauser og f et svrt ekspressivt orkester. Ikke et orkester som flger, men et orkester som deltar. Det Richter fikk til var veldig imponerende. Utviklingen av Bachinterpretasjonen oppgjennom historien er for meg et eventyr, som en fortelling. Man oppdager stadig nye muligheter og man blir alltid overrasket over alt hva Bach har gi.

- Ta for eksempel Mengelberg sin liveinnslilling fra 1939. Det er jo for vre rer en hrreisende innspilling, men likevel vakker p sin mte?

Ja, absolutt! Men det er alts fra hans tid! Jeg synes det er fryktelig nr vr generasjon ler av disse tingene. Det kan man ikke gjre. Om hundre r ler de ogs av oss. Hvem vet?