Serenade

for tenor, horn og strykere

 

1. PASTORAL                                         

Charles Cotton (1630-1687)

HYRDEDIKT
     
 

The day's grown old; the fainting sun             

Has but a little way to run,                                         

And yet his steeds, with all his skill,                           

Scarce lug the chariot down the hill.                           

The shadows now so long do grow,             

That brambles like tall cedars show;             

Mole hills seem mountains, and the ant             

Appears a monstrous elephant.             

A very little, little flock             

Shades thrice the ground that it would stock;             

Whilst the small stripling following them             

Appears a mighty Polypheme.

And now on benches all are sat,             

In the cool air to sit and chat,

Till Phoebus, dipping in the West,

Shall lead the world the way to rest.

Dagen eldast; den svinnande sola

Har berre ein kort veg att

Og likevel trekkjer hesten, enn s dugande den er

Knappast vogna nedover sen.

Skuggane veks no s pass langt

At kjerret synest som hge sedertre

Moldvarphaugar som hge fjell, og mauren

Som ein mektig elefant.

Berre ein bitte liten flokk

Skuggelegg trefald det dei hadde beitt ned

Medan jyplingen som fl dei

Vert ein mektig Polypheme.

Og no har alle sett seg ned,

For ein prat i den friske lufta,

Inntil Phoebus, som heng ned i vest

Frer verda fram mot kvild.

   

Serenade for tenor, horn og strykere er komponert av Benjamin Britten i 1943. Det var hornisten Dennis Brain som bestilte verket av Britten under andre verdskrig, og bygger p seks dikt at engelske poetar som krinsar rundt tematikk som kveld, natt og dd.

Dikta er omsatt til nynorsk av Ander A. Fitje til Are Frode Sholts eksamenskonsert 27. november 2004.

Are Frode Soholt 2004

 
   
 
     
 

Polypheme: Polyfemos, monster som held Odyssevs og mannskapet hans fanga p ya Youra.

Phoebus: Solguden

Teksten verkar omtrent som ein vuggesong, for det er kveld og sola gjer alt stort og uverkeleg. I den lge sola vert det daglegdagse, vesle og velkjende forvandla til noko stort og ukjent, nrast orientalsk, og sjlv ein liten stls-kar vert til ein diger Polyfemos. Det greske og opphavlege kjem nr, og gjev ein ro og eit stort perspektiv over scena. 

     
 

2. NOCTURNE                           

Lord Alfred Tennyson (1809-1892) , "Blow, Bugle, blow"

NATTSTEMNING

     
 

The splendour falls on castle walls             

And snowy summits old in story:             

The long light shakes across the lakes,

And the wild cataract leaps in glory:             

Blow, bugle, blow, set the wild echoes flying,             

Blow, bugle; answer, echoes, dying, dying, dying.  

O hark, O hear how thin and clear,             

And thinner, clearer, farther going!             

O sweet and far from cliff and scar             

The horns of Elfland faintly blowing!

 Blow, let us hear the purple glens replying:             

Blow, bugle; answer, echoes, dying, dying, dying.

O love, they die in yon rich sky,             

They faint on hill or field or river:             

Our echoes roll from soul to soul             

And grow for ever and for ever.

Blow, bugle, blow, set the wild echoes flying,             

answer, echoes, dying, dying, dying.             

Glansen fell p slottsveggar

Og snkledde toppar gamle av minne

Det lange lyset blafrar over sjane

Og det ville vannfallet strymer refullt,

Bls, valthorn, bls, i veg med ville ekko,

Bls, valthorn; svar, dyande, dyande ekko.

lytt, hyr, s kvasst og klrt

Og kvassare, klrare og lenger br det!

gildt og hgt fr kant og skar

Bles dei svinnande horna fr Alveland

Bls, lat oss hyre svaret fr dei blraude fjelldalane

Bls, valthorn; svar, dyande, dyande ekko.

kjrleik, dei dyr i hine fulle skyer,

Dei svinn over s eller mark eller elv:

Vre ekko rullar fr sjel til sjel

Og veks i ve og i ve

Bls, valthorn, bls, i veg med ville ekko,

Svar, dyande, dyande ekko.

       
   

Dette diktet pkallar den gamle diktariske triumfen og samstundes melankolien over vissa om at det materielle, jordlege vil svinne og dy nr det ein gong ikkje vil vere noko att som kan gje gjenlyd, medan diktet [our echos = eit dikterisk ”vi”] vil leve vidare s lenge menneske finst. Ogs evt. ein tristesse over at barndommens Alveland, og slotta i eventyra vil svinne hen og dy nr barnet i oss dyr og eventyret ikkje lenger vekkjer noko ekko i oss.

       
   

3. ELEGY                                         

William Blake (1757-1827

ELEGI

       
   

O Rose, thou art sick!                           

The invisible worm             

That flies in the night,             

In the howling storm,             

Has found out thy bed

Of crimson joy:             

And his dark secret love             

Does thy life destroy.             

Rose, du er sjuk!

Den usynlege ormen

Som flyg i natta,

I den hylande stormen,

Har funne leiet ditt

Av blodraud glede:

Og hans mrke lynde kjrleik

ydar livet ditt

       
   

Elegi over naturens gong; det forgjengelege ved alle ting, ikkje minst over at noko s skjrt som ei rose ogs kan verte skjemd av uty; men ogs noko skrmande, over kjrleik som kan vere s intens og djup at den fortrer den som er elska.

       
   

4. DIRGE             

Anonymous/Unidentified Artist , 15th century.

SRGESONG

       
   

This ae nighte, this ae nighte,

Every nighte and alle,

Fire and fleete and candle-lighte,

And Christe receive thy saule.             

When thou from hence away art past,

Every nighte and alle,             

To Whinnymuir thou com'st at last;             

And Christe receive thy saule.

If ever thou gav'st hos'n and shoon,             

Every nighte and alle,                           

Sit thee down and put them on;

And Christe receive thy saule.

If hos'n and shoon thou ne'er gav'st nane,             

Every nighte and alle,

The winnies shall prick thee to the bare bane;              

And Christe receive thy saule.

From Whinnymuir when thou may'st pass,             

Every nighte and alle,                           

To Brig o' Dread thou com'st at last;                           

And Christe receive thy saule.             

From Brig o' Dread when thou may'st pass,             

Every nighte and alle,             

To Purgatory fire thou com'st at last;                           

And Christe receive thy saule.

If ever thou gav'st meat or drink,             

Every nighte and alle,                           

The fire shall never make thee shrink;             

And Christe receive thy saule.

If meat or drink thou ne'er gav'st nane,

Every nighte and alle,                           

The fire will burn thee to the bare bane;             

And Christe receive thy saule.                           

This ae nighte, this ae nighte,             

Every nighte and alle,             

Fire and fleete and candle-lighte,                           

And Christe receive thy saule.

I denne natt, i denne natt

Kvar ei natt og all’

Eld og husrom* og levande lys

Og Herren ta di sjel

Nr du her fr har gtt bort

Kvar ei natt og all’

Til Whinnymuir kjem du til sist

Og Herren ta di sjel

Om nokon gong du ga sokkar og sko

Kvar ei natt og all’

Sett deg ned og ta dei p

Og Herren ta di sjel

Om ei du ga sokkar og sko til nokon

Kvar ei natt og all’

Skal vindane n deg inn til berr’ bein

Og Herren ta di sjel

Fr Whinnymuir nr du mtte ha passert

Kvar ei natt og all’

Til Redslas Bru du kjem til sist

Og Herren ta di sjel

Fr Redslas Bru nr du mtte ha passert

Kvar ei natt og all’

Til Skjrseldens flammar du kjem til sist

Og Herren ta di sjel

Om du nokon gong ga mat ’ell drykk

Kvar ei natt og all’

Skal flammen aldri gje deg stryk

Og Herren ta di sjel

Om ei du ga mat ’ell drykk til nokon

Kvar ei natt og all’

Vil flammen brenne deg inn till berr’ bein

Og Herren ta di sjel

I denne natt, i denne natt

Kvar ei natt og all’

Eld og husrom* og levande lys

Og Herren ta di sjel
       
   

Dirge: Klagesong, srgesong

* I nokre utgver av denne teksten str der ikkje fleete, men sleet. Der er alts dissens om kva som opphavleg har vore brukt. Fleete tyder husrom; medan sleet er vt sn, alts sludd. Denne teksten har eit fr-kristent opphav, i det minste fr 1400-talet og er difor noko vag her og der. Men ei klage av denne typen er brukt til flgje dei dde ved ei likvake; wake. Songen skulle fre fr den dde tilstanden, gjennom skjrselden og til Herren. S var det berre mten du hadde oppfrt deg i livet p som bestemte kor lett denne turen skulle verte!

       
   

5. HYMN       

Ben Jonson (1572-1637)

HYMNE

       
   

Queen and huntress, chaste and fair,             

Now the sun is laid to sleep,             

Seated in thy silver chair,             

State in wonted manner keep:             

     Hesperus entreats thy light,                           

     Goddess excellently bright.             

Earth, let not thy envious shade

Dare itself to interpose;             

Cynthia's shining orb was made

Heav'n to clear when day did close;

     Bless us then with wishd sight,             

     Goddess excellently bright.             

Lay thy bow of pearl apart,             

And thy crystal shining quiver;

Give unto the flying hart             

Space to breathe, how short so-ever:             

     Thou that mak'st a day of night,             

     Goddess excellently bright.             

Dronning og jegerske, kysk og fager,*

No er sola lagt til kvild,

Sett seg i din stol av slv

Verda i sin faste skikk

     Hesperus ber deg om ditt lys

     Overmte strlande gudinne.

Jord, la ikkje din avundsjuke skugge

seg g imellom;

Cynthia sin glitrande boge var gjort

For rydde himmelen ved dagsens ende

     Velsign oss s med vrt lys av lengt,

     Overmte strlande gudinne.

Sprei din perleboge ut

Og di blanke krystalls skjelving;

Skjenk til hjorten* p si flukt

Pusterom, om enn s kort

     Du som lagar dag fr natt,

     Overmte strlande gudinne.

       
   

*Fair tyder ogs rettvis

*Hart kan ogs vere eit arkaisk engelsk ord for hjarte

 
       
   

6. SONNET                                         

John Keats (1795-1821)

SONNETTE

       
   

O soft embalmer of the still midnight,             

     Shutting with careful fingers and benign,             

Our gloom-pleas'd eyes, embower'd from the light,     

     Enshaded in forgetfulness divine:                           

O soothest Sleep! if so it please thee, close             

     In midst of this thine hymn my willing eyes, 

Or wait the "Amen" ere thy poppy throws             

     Around my bed its lulling charities.    

     Then save me, or the passd day will shine             

Upon my pillow, breeding many woes, -             

     Save me from curious Conscience, that still lords 

Its strength for darkness, burrowing like a mole;

     Turn the key deftly in the oild wards,  

And seal the hushd Casket of my Soul.

tause midnatts mjuke omsluttar

     Som lukkar med vare og milde fingrar,

Vre auge mette av tungsinn, skjerma fr lyset,

     Skuggelagt i gudegjeven glymsle:

mildaste svevn! om det behagar deg, lukk

     Mine viljuge auge midt i denne hymnen,

Ell’ vent til ”Amen” snart din valmue kastar

     Sin byssande miskunn rundt senga mi.             

     S frels meg, eller s vil lyset fr den slutta dagen

P puta mi, og avle mykje sut -

     Frels meg fr det nyfikne Samvit, som end styrer

Styrken til mrker, med muldvarpens boring;

     Vend nkkelen netthendt i den smurde lsen,

Og forsegl det dyvde Skrinet i mi sjel.

       
   

Diktet er ei hylling av svevnen, den uten draum, der han ber om verte frelst fr samvitet seg sjlv og f mte glymsla. Eit mektig dikt, som i alle sine milde ordval like mykje er fyllt av ddslengt.