Serenade for tenor, horn og strykere |
1. PASTORAL Charles Cotton (1630-1687) |
HYRDEDIKT | |
The day's grown old; the fainting sun Has but a little way to run, And yet his steeds, with all his skill, Scarce lug the chariot down the hill. The shadows now so long do grow, That brambles like tall cedars show; Mole hills seem mountains, and the ant Appears a monstrous elephant. A very little, little flock Shades thrice the ground that it would stock; Whilst the small stripling following them Appears a mighty Polypheme. And now on benches all are sat, In the cool air to sit and chat, Till Phoebus, dipping in the West, Shall lead the world the way to rest. |
Dagen eldast; den svinnande sola Har berre ein kort veg att Og likevel trekkjer hesten, enn sŒ dugande den er Knappast vogna nedover Œsen. Skuggane veks no sŒ pass langt At kjerret synest som h¿ge sedertre Moldvarphaugar som h¿ge fjell, og mauren Som ein mektig elefant. Berre ein bitte liten flokk Skuggelegg trefald det dei hadde beitt ned Medan jyplingen som f¿l dei Vert ein mektig Polypheme. Og no har alle sett seg ned, For ein prat i den friske lufta, Inntil Phoebus, som heng ned i vest F¿rer verda fram mot kvild. |
||
Serenade for tenor, horn og strykere er komponert av Benjamin Britten i 1943. Det var hornisten Dennis Brain som bestilte verket av Britten under andre verdskrig, og bygger pŒ seks dikt at engelske poetar som krinsar rundt tematikk som kveld, natt og d¿d. Dikta er omsatt til nynorsk av Ander A. Fitje til Are Frode S¿holts eksamenskonsert 27. november 2004. Are Frode Soholt © 2004 |
|||
Polypheme: Polyfemos, monster som held Odyssevs og mannskapet hans fanga pŒ ¿ya Youra. Phoebus: Solguden Teksten verkar omtrent som ein vuggesong, for det er kveld og sola gjer alt stort og uverkeleg. I den lŒge sola vert det daglegdagse, vesle og velkjende forvandla til noko stort og ukjent, n¾rast orientalsk, og sj¿lv ein liten st¿ls-kar vert til ein diger Polyfemos. Det greske og opphavlege kjem n¾r, og gjev ein ro og eit stort perspektiv over scena. |
|||
2. NOCTURNE Lord Alfred Tennyson (1809-1892) , "Blow, Bugle, blow" |
NATTSTEMNING |
||
The splendour falls on castle walls And snowy summits old in story: The long light shakes across the lakes, And the wild cataract leaps in glory: Blow, bugle, blow, set the wild echoes flying, Blow, bugle; answer, echoes, dying, dying, dying. O hark, O hear how thin and clear, And thinner, clearer, farther going! O sweet and far from cliff and scar The horns of Elfland faintly blowing! Blow, let us hear the purple glens replying: Blow, bugle; answer, echoes, dying, dying, dying. O love, they die in yon rich sky, They faint on hill or field or river: Our echoes roll from soul to soul And grow for ever and for ever. Blow, bugle, blow, set the wild echoes flying, answer, echoes, dying, dying, dying. |
Glansen fell pŒ slottsveggar Og sn¿kledde toppar gamle av minne Det lange lyset blafrar over sj¿ane Og det ville vannfallet str¿ymer ¾refullt, BlŒs, valthorn, blŒs, i veg med ville ekko, BlŒs, valthorn; svar, d¿yande, d¿yande ekko. lytt, Œ h¿yr, sŒ kvasst og klŒrt Og kvassare, klŒrare og lenger br det! gildt og h¿gt frŒ kant og skar Bles dei svinnande horna frŒ Alveland BlŒs, lat oss h¿yre svaret frŒ dei blŒraude fjelldalane BlŒs, valthorn; svar, d¿yande, d¿yande ekko. kj¾rleik, dei d¿yr i hine fulle skyer, Dei svinn over Œs eller mark eller elv: VŒre ekko rullar frŒ sjel til sjel Og veks i ¾ve og i ¾ve BlŒs, valthorn, blŒs, i veg med ville ekko, Svar, d¿yande, d¿yande ekko. |
||
Dette diktet pŒkallar den gamle diktariske triumfen Ð og samstundes melankolien Ð over vissa om at det materielle, jordlege vil svinne og d¿y nŒr det ein gong ikkje vil vere noko att som kan gje gjenlyd, medan diktet [our echos = eit dikterisk ”vi”] vil leve vidare sŒ lenge menneske finst. OgsŒ evt. ein tristesse over at barndommens Alveland, og slotta i eventyra vil svinne hen og d¿y nŒr barnet i oss d¿yr og eventyret ikkje lenger vekkjer noko ekko i oss. |
|||
3. ELEGY William Blake (1757-1827 |
ELEGI |
||
O Rose, thou art sick! The invisible worm That flies in the night, In the howling storm, Has found out thy bed Of crimson joy: And his dark secret love Does thy life destroy. |
Rose, du er sjuk! Den usynlege ormen Som flyg i natta, I den hylande stormen, Har funne leiet ditt Av blodraud glede: Og hans m¿rke l¿ynde kj¾rleik ¯ydar livet ditt |
||
Elegi over naturens gong; det forgjengelege ved alle ting, ikkje minst over at noko sŒ skj¿rt som ei rose ogsŒ kan verte skjemd av ut¿y; men ogsŒ noko skr¾mande, over kj¾rleik som kan vere sŒ intens og djup at den fort¾rer den som er elska. |
|||
4. DIRGE Anonymous/Unidentified Artist , 15th century. |
S¯RGESONG |
||
This ae nighte, this ae nighte, Every nighte and alle, Fire and fleete and candle-lighte, And Christe receive thy saule. When thou from hence away art past, Every nighte and alle, To Whinnymuir thou com'st at last; And Christe receive thy saule. If ever thou gav'st hos'n and shoon, Every nighte and alle, Sit thee down and put them on; And Christe receive thy saule. If hos'n and shoon thou ne'er gav'st nane, Every nighte and alle, The winnies shall prick thee to the bare bane; And Christe receive thy saule. From Whinnymuir when thou may'st pass, Every nighte and alle, To Brig o' Dread thou com'st at last; And Christe receive thy saule. From Brig o' Dread when thou may'st pass, Every nighte and alle, To Purgatory fire thou com'st at last; And Christe receive thy saule. If ever thou gav'st meat or drink, Every nighte and alle, The fire shall never make thee shrink; And Christe receive thy saule. If meat or drink thou ne'er gav'st nane, Every nighte and alle, The fire will burn thee to the bare bane; And Christe receive thy saule. This ae nighte, this ae nighte, Every nighte and alle, Fire and fleete and candle-lighte, And Christe receive thy saule. |
I denne natt, i denne natt Kvar ei natt og all’ Eld og husrom* og levande lys Og Herren ta di sjel NŒr du her frŒ har gŒtt bort Kvar ei natt og all’ Til Whinnymuir kjem du til sist Og Herren ta di sjel Om nokon gong du ga sokkar og sko Kvar ei natt og all’ Sett deg ned og ta dei pŒ Og Herren ta di sjel Om ei du ga sokkar og sko til nokon Kvar ei natt og all’ Skal vindane nŒ deg inn til berr’ bein Og Herren ta di sjel FrŒ Whinnymuir nŒr du mŒtte ha passert Kvar ei natt og all’ Til Redslas Bru du kjem til sist Og Herren ta di sjel FrŒ Redslas Bru nŒr du mŒtte ha passert Kvar ei natt og all’ Til Skj¾rseldens flammar du kjem til sist Og Herren ta di sjel Om du nokon gong ga mat ’ell drykk Kvar ei natt og all’ Skal flammen aldri gje deg stryk Og Herren ta di sjel Om ei du ga mat ’ell drykk til nokon Kvar ei natt og all’ Vil flammen brenne deg inn till berr’ bein Og Herren ta di sjel I denne natt, i denne natt Kvar ei natt og all’ Eld og husrom* og levande lys Og Herren ta di sjel |
||
Dirge: Klagesong, s¿rgesong * I nokre utgŒver av denne teksten stŒr der ikkje fleete, men sleet. Der er altsŒ dissens om kva som opphavleg har vore brukt. Fleete tyder husrom; medan sleet er vŒt sn¿, altsŒ sludd. Denne teksten har eit f¿r-kristent opphav, i det minste frŒ 1400-talet og er difor noko vag her og der. Men ei klage av denne typen er brukt til Œ f¿lgje dei d¿de ved ei likvake; wake. Songen skulle f¿re frŒ den d¿de tilstanden, gjennom skj¾rselden og til Herren. SŒ var det berre mŒten du hadde oppf¿rt deg i livet pŒ som bestemte kor lett denne turen skulle verte! |
|||
5. HYMN Ben Jonson (1572-1637) |
HYMNE |
||
Queen and huntress, chaste and fair, Now the sun is laid to sleep, Seated in thy silver chair, State in wonted manner keep: Hesperus entreats thy light, Goddess excellently bright. Earth, let not thy envious shade Dare itself to interpose; Cynthia's shining orb was made Heav'n to clear when day did close; Bless us then with wishd sight, Goddess excellently bright. Lay thy bow of pearl apart, And thy crystal shining quiver; Give unto the flying hart Space to breathe, how short so-ever: Thou that mak'st a day of night, Goddess excellently bright. |
Dronning og jegerske, kysk og fager,* No er sola lagt til kvild, Sett seg i din stol av s¿lv Verda i sin faste skikk Hesperus ber deg om ditt lys OvermŒte strŒlande gudinne. Jord, la ikkje din avundsjuke skugge seg Œ gŒ imellom; Cynthia sin glitrande boge var gjort For Œ rydde himmelen ved dagsens ende Velsign oss sŒ med vŒrt lys av lengt, OvermŒte strŒlande gudinne. Sprei din perleboge ut Og di blanke krystalls Ð skjelving; Skjenk til hjorten* pŒ si flukt Pusterom, om enn sŒ kort Du som lagar dag frŒ natt, OvermŒte strŒlande gudinne. |
||
*Fair tyder ogsŒ rettvis *Hart kan ogsŒ vere eit arkaisk engelsk ord for hjarte |
|||
6. SONNET John Keats (1795-1821) |
SONNETTE |
||
O soft embalmer of the still midnight, Shutting with careful fingers and benign, Our gloom-pleas'd eyes, embower'd from the light, Enshaded in forgetfulness divine: O soothest Sleep! if so it please thee, close In midst of this thine hymn my willing eyes, Or wait the "Amen" ere thy poppy throws Around my bed its lulling charities. Then save me, or the passd day will shine Upon my pillow, breeding many woes, - Save me from curious Conscience, that still lords Its strength for darkness, burrowing like a mole; Turn the key deftly in the oild wards, And seal the hushd Casket of my Soul. |
tause midnatts mjuke omsluttar Som lukkar med vare og milde fingrar, VŒre auge mette av tungsinn, skjerma frŒ lyset, Skuggelagt i gudegjeven gl¿ymsle: mildaste svevn! om det behagar deg, lukk Mine viljuge auge midt i denne hymnen, Ell’ vent til ”Amen” snart din valmue kastar Sin byssande miskunn rundt senga mi. SŒ frels meg, eller sŒ vil lyset frŒ den slutta dagen PŒ puta mi, og avle mykje sut - Frels meg frŒ det nyfikne Samvit, som endŒ styrer Styrken til m¿rker, med muldvarpens boring; Vend n¿kkelen netthendt i den smurde lŒsen, Og forsegl det d¿yvde Skrinet i mi sjel. |
||
Diktet er ei hylling av svevnen, den uten draum, der han ber om Œ verte frelst frŒ samvitet Ð seg sj¿lv Ð og Œ fŒ m¿te gl¿ymsla. Eit mektig dikt, som i alle sine milde ordval like mykje er fyllt av d¿dslengt. |